POSITIVE ENDRINGER : Professor Halvard Vike ved fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge har skrevet flere bøker om velferdsstaten, særlig skrevet om kommunens rolle i å danne legitimitet for offentlig sektor spesielt og demokratiet generelt. (Foto: Alf Tore Bergsli)

POSITIVE ENDRINGER: Professor Halvard Vike ved fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge har skrevet flere bøker om velferdsstaten, særlig skrevet om kommunens rolle i å danne legitimitet for offentlig sektor spesielt og demokratiet generelt. (Foto: Alf Tore Bergsli)

DEN MORSKE STAT

Ydmykelse og fremmedgjøring gnager på velferdsstatens røtter, ifølge professor. Og når tilliten til staten visner, kan hele modellen deise i bakken.

Staten, det er meg og deg. Samtidig er staten noe annet. Hvordan denne «andre» skal representere og hjelpe oss som borgere, brukere, pasienter – eller administreres som ansatt – er en komplisert affære. Svaret på spørsmålet er likevel langt fra likegyldig, ifølge professor Halvard Vike ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Og den avgjørende faktoren? Tillit.

– Vanlige folks opplevelser av offentlige tjenester har vært et helt avgjørende fundament for den sterke tilliten vi har til staten, og våre tanker om velferdsstat og demokrati. Vi har opplevd modellen som frihetsskapende. Og statens ansatte har vært lett tilgjengelig, dedikerte og autonome nok til å kunne utøve skjønn og forhandles med, sier han.

Men varsko: Denne kulturen er nå i ferd med å endres, advarer Vike:

– Statens institusjoner blir i økende grad offer for totalt urealistisk bestillinger fra politisk ledelse. Resultatet er at etatene blir stadig mer autoritære og utilgjengelige. Å tekkes sine ledere og å sende rapporter oppover, blir viktigst. Når det da butter for borgerne, fremstår ikke lenger statens organer som en kilde til hjelp. Tilliten svekkes.

UT AV VÅRE HENDER

Ja, tillit og nærhet har vært helt avgjørende for at vi i det hele tatt har klart å skape en såpass velfungerende velferdsstat som i Norge, mener Vike. Små, autonome enheter – for eksempel på kommunenivå – har fått lov til å utvise faglighet og skjønn, og lokalsamfunnet har kunnet holde dem ansvarlige og påvirke dem om noe er urettferdig.

Teorier om «institusjoner» står sentralt i denne debatten. De gransker for eksempel hvordan statlige etater bidrar til å etablere og styrke regler og normer som samfunnet følger. Eller ikke følger – de er nemlig avhengige av legitimitet for å kunne ha en slik rolle.

I land med omfattende korrupsjon vil gjerne mange institusjoner ha liten aksept og tillit i befolkningen. I Norge har vi imidlertid svært høy grad av tillit, både til hverandre og til staten. I sin tur skaper dette et godt grunnlag for at demokratiet anses som rettferdig og nyttig.

– Mange tenker tillit som noe abstrakt, men få påpeker at det har med «sosial kontroll» å gjøre – at man har en nærhet til avgjørelser, påpeker Vike.

Denne nærheten er imidlertid under press, anser Vike. Innsparinger, strømlinjeføring og økende arbeidspress blir en farlig kombinasjon. Virksomheter kan da lett ende med å sette opp stadig nye skranker mot brukerne. Mens de ansatte på gulvet får mindre mulighet til å utvise skjønn og faglighet.

Dette blir muliggjort av at institusjoner blir stadig mer toppstyrte, ifølge sosialantropologen.

– Beslutningene tas langt borte. Med mange isolerende lag mellom bruker og leder, er det

vanskelig å plassere ansvar. Samtidig blir ansattes ytringsfrihet, muligheten til å påpeke feil og mangler, dramatisk redusert. Faglig integritet må vike for lojalitet.

KAFKA FORAN VELFERDSSKRANKEN

På et rent brukernivå, ser han en tendens til at tjenestene i økende grad ønskes behovsprøvd. Det vil si at kun enkelte skal ha rett til bestemte ytelser – og da i hovedsak kun dem som er «fattige nok». Hjelpen må søkes om og behandles individuelt.

Dette står i kontrast til det tradisjonelle norske velferdssystemet, som har vært bygget på at de aller fleste ytelser skal være «universelle» – for alle borgere og etter allmenne regler.

Faren er da at man skaper et system som fremstår fiendtlig for alle brukerne, preget av kontroll og skeptisk overvåkning. Og når vennligheten og tiltroen forsvinner fra statens side, svekkes legitimiteten og eierskapet til hele samfunnsmodellen, mener Vike.

Han viser til flere reformene av NAV og helseforetakene som eksempler på utviklingen. Et annet, helt ferskt eksempel, er det såkalte mobilitetskravet for å kunne motta dagpenger. Paragrafen har for det meste vært sovende, men har det siste året blitt dratt frem i den offentlige.

– Når ledere på toppen ser på brukerne som trusler, vil alltid svaret være at man må innføre hardere krav «for å ta snyltere». I et slikt system ender pasienter eller brukere opp med å skulle konkurrere med hverandre. Ydmykelsen som da gjerne oppstår skaper i neste instans nye problemer.

Om utviklingen ikke stoppes, vil vi i Norge ende opp med et britisk regime, frykter professoren. I Storbritannia, foreviget i spillefilmen I, Daniel Blake, stilles det gjerne svært strenge krav å benytte seg av velferdsstatens tilbud.

– Selv om folk også i Storbritannia er veldig opptatt ta vare fellesgoder og å skape rettferdighet, har de liten tillit til at staten skal ta det ansvaret.

PENGER, FLESK OG GRASROT

Så hva kan man gjøre? Vike mener dette i stor grad er et politisk ansvar – på begge sider av midtstreken.

– Hele den dominerende diskusjonen om velferdsstatens «økonomiske bærekraft» er helt på siden av problemet. Velferdsstaten krever investeringer og aksept av mekanismene som har fått den til å fungere så bra. Det er umulig å skape mer kvalitet og mer universalisme for mindre penger.

Men også ikke-politikerne kan bidra, understreker han. Som student på 90-tallet opplevde Vike at fagfolk, lokalpolitikere, mellomledere og frivillige organisasjoner gikk sammen for å påpeke at dårlige eller utilstrekkelige tjenester betyr noe.

– I dag blir dette i langt større grad oppfatta som moralsk problematisk. Men dette var essensielt for å forme velferdsstaten, og engasjementet kan gjenoppvekkes. Mange fagmiljøer jeg er i kontakt med begynner nå å stille systematiske spørsmål på velferdsstatens vegne.

Og kanskje er det også her man kan finne en ny sosialdemokratisk visjon, antyder Vike. – Vi lever i en tid hvor Norges mest interessante eksperiment – velferdsstaten – er i ferd med å svekkes. Hvor mange markedsførere og konsulenter trenger partiene egentlig for å lete etter en smart visjon, når svaret ligger rett foran nesa vår?

  
Tekst og foto: Alf Tore Bergsli

Denne artikkelen står i NTLs politiske beretning, som du kan lese i sin helhet i pdf. under landsmøtesaker.